Huggormbitt

• Barn (under ca. 10-12 år): Barn antas mer følsomme for giften. De mottar også større giftmengde per kg kroppsvekt.
• Eldre (over ca. 70 år).
• Gravide. Huggormgiften passerer placenta. Fosterdød er beskrevet.
• Personer med nedsatt allmenntilstand eller komorbiditet.
• Brukere av ACE-hemmere (gjelder ikke angiotensin reseptorblokkere). ACE-hemmere øker trolig risiko for hypotensjon ved at de hemmer nedbrytningen av bradykinin.

• Den kroppsdelen som er bitt skal holdes høyt og mest mulig i ro. Unødig aktivitet bør unngås for å forhindre at giften sprer seg raskere rundt i kroppen.
• La bittstedet være helt i fred – ikke klem, sug, skjær eller lignende
• Pasienten bør ikke gå selv – vurder ambulanse
• Marker ev lokalreaksjon rundt bittstedet med tusj, noter tidspunkt
• Ofte vil observasjon i minst 8 timer være aktuelt

Det er operatøren som svarer anropet, som skal gjøre en vurdering om video skal benyttes. Hensikten er å øke operatørens situasjonsforståelse og optimalisere muligheten for å gi tilpasset hjelp.

Bruk av video støtter operatørens beslutning om rett respons, gir mulighet for god veiledning av innringer, og bedre grunnlag for å gi råd tilpasset den aktuelle hendelsen. Video kan også benyttes til vurdering av operative forhold.

Nytteverdien av å bruke video må vurderes individuelt. Bruk av video skal ikke forsinke responstid og helsehjelp.

Råd:

• Ved fravær av symptomer/tegn (lokale og systemiske) to timer etter bittet kan man anta at bittet har vært «tørt» (giften er ikke blitt injisert). Da kan pasienter som ikke tilhører risikogruppen fortsette å observere utvikling hjemme. 

Oppfølging:

• Rekontakt med lege ved utvikling/forverring av symptomer:
• Dersom det oppstår hevelse/misfarging i huden eller dette øker i omfang.
• Dersom man får allmennsymptomer som tretthet, kvalme, brekninger, kolikksmerter og diaré (tyder på systemisk forgiftning).

Huggormbitt

Generelt: Huggormen (Vipera Berus) er den eneste giftige slangen i norsk natur. Huggormgiften består av en kompleks blanding av stoffer som både kan føre til lokale- og systemiske reaksjoner. Huggormbitt der ingen eller minimal mengde gift injiseres kalles ofte «tørre» bitt og er svært vanlige. I slike tilfeller ses ingen/minimale lokale reaksjoner.

Symptomer: Huggormbitt sees vanligvis som to punktformede prikker med avstand på ca 3-9 mm.

Lokalreaksjoner inntrer ofte innen 2 timer og kan utvikles videre over flere døgn. Smerter, hevelse og blårød misfarging er vanlig. Hevelsen kan bre seg og i alvorlige tilfeller omfatte hele ekstremiteten/kroppen.  Hevelse alene kan være indikasjon for antidotbehandling.

Systemiske reaksjoner vil oftest inntre innen 1-2 timer og kan være/bli alvorlige. Symptomer fra mage/tarm-traktus (kvalme/brekninger, magesmerter og diare) er vanlig. Andre og mer alvorlige symptomer fra hjerte-kar (takykardi, hypotensjon, sjokk), luftveier (bronkospasmer, luftveissekresjon og pustevansker) og CNS (svimmelhet, irritabilitet, trøtthet, kramper) forekommer. Reaksjonene kan fluktuere og langvarig behandling er ofte nødvendig. Sykehusbehandling og antidotbehandling kan være indisert både på grunn av lokale og systemiske symptomer.

Ved fravær av symptomer/tegn (lokale og systemiske) to timer etter bittet, antas bittet å være «tørt».