42 Nødetater, redningstjeneste – samarbeid og samvirke

42.1 Den akuttmedisinske kjeden

Den akuttmedisinske kjeden er samfunnets samlede organisatoriske, personellmessige og materielle beredskap for å kunne yte befolkningen akutt helsehjelp. Den akuttmedisinske kjeden består av fastlege, legevakt, kommunal legevaktsentral (LVS), akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK), bil-, båt- og luftambulanse, samt akuttmottak i sykehus. Kjeden representerer en sammenhengende rekke av tiltak for å sikre akutt helsehjelp fra hendelsessted, inkludert publikums innsats, frem til definitiv behandling. Akuttmedisinforskriften stiller krav om at kommuner og helseforetak sikrer at personellet som utfører tjenestene får nødvendig opplæring og trening i samhandling og samarbeid mellom alle leddene i den akuttmedisinske kjeden. (Definisjonskatalog for den akuttmedisinske kjede, 2. utgave, 2012).

42.2 Om medisinsk nødmeldetjeneste

Medisinsk nødmeldetjeneste er et landsdekkende, organisatorisk og kommunikasjonsteknisk system for varsling og håndtering av henvendelser om behov for akuttmedisinsk hjelp og kommunikasjon innen helsetjenesten, der kommunenes legevaktnumre, nasjonalt legevaktnummer (116 117) og medisinsk nødtelefon (113) inngår. Grunnverdiene for medisinsk nødmeldetjeneste er nærhet, likhet, fellesskap og trygghet. Nødmeldetjenesten er basert på fagkyndighetsprinsippet som innebærer at publikum ved henvendelse skal sikres direkte kontakt med medisinsk personell. Medisinsk personell skal sikre at melding raskt blir mottatt og forstått, og deretter foreta en vurdering av behovet for hjelp. (Akuttutvalget, NOU 2015:17 «Først og fremst»).

42.3 Varsling, samarbeid og samvirke

Varsling, samarbeid og samvirke med luftambulansetjenesten, politi, brannvesen og barnevernsmyndigheter er regulert i lover, forskrifter og retningslinjer. Det er en forutsetning at AMK- og LV-operatører kjenner dette regelverket. Ved ulykker på offentlig sted, industriområder og lignende, ved fare for helsepersonellets sikkerhet og i andre situasjoner der innsatspersonellets sikkerhet gjør varsling påkrevet, skal AMK straks trippelvarsle og deretter varsle lokal ambulanse og lege. Se Nasjonal veileder for helsetjenestens organisering på skadested og Nasjonal prosedyre PLIVO. Samarbeid med kommunelege, helsesøster, lokal prest eller annen religiøs leder, skole, barnehage eller andre lokale ressurser er ofte nødvendig når ulykke eller akutt og alvorlig sykdom rammer. Se lokale beredskapsplaner. AMK og LVS bør bidra til at vitner, innringere (bystandere) gis tilgang til psykososial oppfølging etter potensielt traumatiserende hendelser.

AMK – rolle ved alvorlige hendelser, ulykker og masseskadehendelser

AMK har ansvar for å styre og koordinere lokale ambulanseressurser (bil, båt og luftambulanse) på vegne av involverte helseforetak. AMK har videre ansvar for å mobilisere ressurser og iverksette nødvendig akuttmedisinsk respons. Ved hendelser på grensen mellom AMK-områder må de involverte AMK-sentralene avklare hvilken sentral som skal håndtere hendelsen. Ansvarsdelingen mellom AMK-sentralen og Innsatsleder Helse (ILH) se 42.8.1, er at AMK-sentralen koordinerer helseressurser på vei til og fra innsatsområdet, mens ILH disponerer og koordinerer ressursene i innsatsområdet (skadested). AMK er i løpende kontakt med ILH, og sørger for nødvendig informasjonsflyt mot aktuelle helseforetak i henhold til lokale rutiner og planer. Kontaktbehovet mot andre deler av helsetjenesten og andre samarbeidspartnere vil være betydelig. AMK-lege skal være tilgjengelig for konsultasjon og beslutningsstøtte ved behov, og AMK skal kunne bistå lederne i innsatsområdet med råd om evakuering og fordeling av pasienter.

LVS – rolle ved alvorlige hendelser, ulykker og masseskade

LVS har ansvar for å sette telefonsamtaler om alvorlige, hendelser, ulykker og masseskader over til AMK. LVS varsler egne ressurser og skal ved behov varsle og mobilisere kommunens kriseledelse og kommunale ressurser knyttet til omsorg for pårørende og uskadde.

42.4 Luftambulansetjenesten

Luftambulansetjenesten består av:

Legebemannet ambulansehelikopter / legebil (Baser: Tromsø, Evenes, Brønnøysund, Trondheim, Ålesund, Førde, Bergen, Stavanger, Arendal, Ål, Lørenskog, Dombås)

Sykepleierbemannet ambulansefly (Baser: Kirkenes, Alta, Tromsø, Bodø, Brønnøysund, Ålesund, Gardermoen)

Ved behov benyttes legebemannet redningshelikopter / legebil (Baser: Banak, Bodø, Ørland, Florø, Sola, Rygge)

Ambulansehelikoptrene skal primært bringe akuttmedisinsk utstyr og særlig kompetent helsepersonell raskt frem til alvorlig syke eller skadde, diagnostisere, behandle og under overvåkning bringe pasienter til rett behandlingsnivå i helsetjenesten. De skal også utføre enkle søk- og redningsoperasjoner.

Ambulanseflytjenesten skal primært bringe pasienter til et adekvat behandlingsnivå i helsetjenesten under pågående overvåkning og behandling.

Luftambulanse skal varsles gjennom de dedikerte AMK LA-sentralene. Bruk av redningshelikopter skal godkjennes av hovedredningssentralen (HRS) for den aktuelle landsdelen.

42.4.1 Retningslinjer for bruk av luftambulanse, gitt av Helseforetakenes nasjonale luftambulansetjeneste ANS 16. mars 2009:

a) Luftambulanse kan brukes når det foreligger sykdom eller skade som krever rask og / eller spesialisert overvåkning, akuttmedisinsk behandling og transport. Bruk av luftambulanse skal alltid vurderes opp mot bruk av ambulansebil eller ambulansebåt og skal gi en forventet økt helsegevinst i forhold til bruk av andre ressurser.

b) Luftambulanse kan også brukes i situasjoner hvor tidsfaktoren ikke er avgjørende, men hvor bruk av ambulansebil eller ambulansebåt vurderes å representere en uakseptabel fysisk eller psykisk belastning for pas., for eksempel ved spesielt lang transportavstand / tid eller ved åsteder som er vanskelig tilgjengelig for landbaserte ressurser.

c) Ambulansefly og unntaksvis ambulansehelikopter kan også benyttes til tilbakeføringer av pasienter der lufttransport er nødvendig ut fra en medisinsk vurdering. Dette gjelder også der sykehusene må frigjøre kapasitet for å sikre tilfredsstillende beredskap for mottak av nye pasienter. Beredskapshensyn skal prioriteres foran tilbakeføringsoppdrag, og primært bør retur til egen base utnyttes til slike oppdrag.

d) I spesielle situasjoner, når det anses tvingende nødvendig på grunn av tidsaspektet, kan luftambulanse benyttes til transport av for eksempel medisinsk utstyr, medikamenter, organer, blod og helsepersonell.

e) Luftambulanse kan benyttes til enkle søk og redningsoppdrag (SAR).

f) Luftambulanse skal ikke benyttes til andre politioppdrag enn SAR. Etter nøye vurdering kan imidlertid politi følge med for å sikre en trygg gjennomføring av akuttmedisinske oppdrag. (Se retningslinjer Politiets bruk av ambulanseressurser.)

g) Redningshelikopter kan benyttes til ambulanseoppdrag etter godkjenning fra HRS.

h) Når det vurderes mer hensiktsmessig, kan luftambulansetjenestens personell rykke ut med legebil i stedet for luftambulanse. Legebil benyttes etter de samme kriteriene som luftambulanse og skal ikke erstatte varsling og bruk av kommunal legevakt.

Det er inngått en avtale med de seks svenske landstingene som grenser mot Norge. AMK LA-sentralene kan be om assistanse av svenske ambulansehelikoptre i grenseområdet. Avtalen gjelder ved hendelser der bruk av det annet lands ambulansehelikopter gir vesentlig raskere hjelp enn ved bruk av egne ressurser.

42.4.2 Politiets bruk av ambulanseressurser, rundskriv IS 5/2016

Rundskrivet er en klargjøring av regler og rutiner og beskriver i hvilke situasjoner politiet kan be om bistand fra helsetjenesten til transport av polititjenestemenn. Rundskrivet har som mål å gjøre det enklere for personell å ta beslutninger, samtidig som forsinkelser unngås. For helsetjenesten er hovedregelen at hverken bil, båt eller luftambulanse skal transportere polititjenestemenn. Dette ut fra at det er viktig med et klart skille mellom politiet og helsetjenestens samfunnsoppdrag. Politiet har anledning til å be om bistand fra ambulanseressurser til å transportere polititjenestemenn når det er overhengende fare for sikkerhet eller liv og helse.

42.5 Politiet

Ved ulykker på offentlig sted, industriområder og lignende, ved fare for helsepersonellets sikkerhet og i andre situasjoner der innsatspersonellets sikkerhet gjør varsling påkrevet, skal AMK straks trippelvarsle og deretter varsle lokal ambulanse og lege. Se Nasjonal veileder for helsetjenestens organisering på skadested og Nasjonal prosedyre PLIVO. AMK / LVS må ellers forholde seg til reglene om taushetsplikt som enten krever samtykke, eller antatt samtykke fra pas., eller at taushetsbelagt informasjon må gis for å avverge fare for liv eller alvorlig skade. Hvis det er utarbeidet lokale retningslinjer for varsling av politi, bør disse følges.

Følgende veiledning kan brukes for praktisk håndtering av ulike situasjoner:

Politi varsles alltid ved:

1) Hendelser der det er grunn til å tro at varsling av politiet kan være i pasientens interesse.

2) Trusler eller mistanke om bruk av vold, våpen («skarpe oppdrag») eller ved aggressiv eller ukontrollert adferd med:

mulig fare for innsatspersonellets sikkerhet (ambulansepersonell, lege i sykebesøk, andre)
mulig fare for pasientens eller andres liv eller helse hvor politiets nærvær kan forebygge personskade

3) Ulykker når:

sikring av skadestedet kan være nødvendig
politiets tilstedeværelse kan tenkes å redusere skadeomfanget
skadestedsledelse kan være nødvendig
etablering av lokal redningssentral (LRS) kan være nødvendig

4) Situasjoner der en ny, alvorlig forbrytelse kan forhindres

Det er her viktig å dokumentere at en anser at det er stor sannsynlighet for at en alvorlig, kriminell handling vil bli utført eller gjentatt hvis ikke politiet informeres

5) Unaturlig dødsfall

Legen som syner liket og gir erklæring om dødsfallet, plikter å varsle politiet ved mistanke om unaturlig dødsfall (plutselig, uventet og av ukjent årsak, ulykke, selvmord, skade forvoldt av andre, ukjent lik, bruk av narkotika, dødsfall i arrest, m.m.)

42.6 Brann- og redningstjenesten (brannvesen)

Brann- og redningstjenesten har ansvaret for redningstekniske tjenester og disponerer de fleste steder viktig utstyr, for eksempel til frigjøring av fastklemte og innesperrede personer. Noen steder kan brannvesenet foreta redningsdykking.

Brann- og redningstjenesten (110) varsles alltid ved:

1) Hendelser der det er grunn til å tro at varsling av brannvesenet kan være i pasientens interesse

2) Brann- eller røykutvikling

3) Ulykker med sterk elektrisk strøm (transformatorer, jernbane, høyspentlinjer, kraftverk, etc.)

4) Druknings- og dykkerulykker hvis man ikke med sikkerhet vet at alle er reddet opp av vannet

5) Ulykker der noen er fastklemt eller innesperret

6) Ulykker i bunnen av lukkede- eller dårlig ventilerte tanker, i siloer eller i lignende lukket rom der man kan mistenke farlige gasser eller surstoffmangel

7) Ulykker i tuneller (arbeids- og transportulykker)

8) Ulykker med eller i nærheten av:

lettantennelige væsker og gasser
eksplosiver
radioaktive stoffer
farlige kjemikalier og gasser
gasser under trykk

9) Trafikk- og transportulykker hvis:

mulig behov for frigjøring
ulykke på høyhastighetsvei
brann i kjøretøy
mistanke om bensinsøl
mistanke om farlig gods
i tunneler

10) Situasjoner der det er mulig for at alvorlig / dødelig utfall kan forhindres ved brannvesenets hjelp, for eksempel ved selvmordstrusler om hopp fra store høyder

11) Store ulykker og masseskadehendelser

42.7 Redningstjenesten

Med redningstjeneste forstås den offentlig organiserte virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død og skader som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt av særskilt opprettede organer eller ved særlige tiltak. («Den norske redningstjenesten», Justisdepartementet, 2002). Redningstjenesten i Norge utøves som et samvirke mellom offentlige organer, frivillige organisasjoner og private virksomheter og personer, under ledelse og koordinering av to hovedredningssentraler (HRS) og underordnede lokale redningssentraler (LRS).

Prinsipper for redningstjenesten:

Samvirkeprinsippet:

Redningstjenesten utøves som et samvirke mellom offentlige organer, frivillige organisasjoner, private virksomheter og personer. Alle offentlige organer som har kapasitet, informasjon eller kompetanse egnet for redningsformål, plikter å bidra i redningstjenesten med til enhver tid tilgjengelige kapasiteter, kompetanse og fullmakter. Samvirkeprinsippet innebærer at alle aktører har et selvstendig ansvar for å sikre best mulig samvirke både i det forberedende arbeidet og under redningsaksjoner.

Ansvarsprinsippet:

Det organet som har ansvar for funksjoner eller oppgaver til daglig, har også ansvaret for disse under en redningsaksjon, uavhengig av omfang og årsak til denne.

Prinsippet om integrert tjeneste: Redningstjenesten er en integrert tjeneste, noe som innebærer at den omfatter alle typer redningsaksjoner knyttet til land-, sjø- og luftredningstjeneste.

Koordineringsprinsippet:

Redningstjenesten koordineres i forberedelser og innsats gjennom hovedredningssentralene (HRS) og underlagte lokale redningssentraler (LRS) (som i det daglige er politiets operasjonssentral, men benevnes LRS ved redningstjeneste).

Likhetsprinsippet:

Den nasjonale helseberedskapen baserer seg i tillegg på likhetsprinsippet som innebærer at den organisasjonen man etablerer under kriser skal være mest mulig lik den man opererer med til daglig. Dette innebærer bl.a. at det er lokal AMK-sentral og LVS, altså de som dekker det geografiske området hvor en hendelse har inntruffet, som har ansvar for å mobilisere ressurser og iverksette helsetjenestens innsats ved ulykker eller andre hendelser. Videre at den samlede, tverretatlige innsatsen i innsatsområdet ledes av lokal redningssentral (LRS), med en kommandolinje fra operasjonsleder på politiets operasjonssentral til politiets innsatsleder i innsatsområdet. Det er politiets ansvar å iverksette, lede og organisere redningsinnsats der menneskers liv og helse er truet. Ansvarsforholdet endres ikke selv om politiet ikke fysisk er til stede.

42.7.1 REDNINGSTJENESTEN OG REDNINGSAKSJONER

Politiet har ansvaret for ledelse av redningsaksjoner. Ved behov for ressurser til redningsaksjoner, søk eller koordinering ved store ulykker og masseskadesituasjoner varsles det lokale politikammer som vil fungere som lokal redningssentral (LRS). Hovedredningssentralen (HRS) kan kontaktes direkte når det synes mest hensiktsmessig.

SAR-varsling

Utklipp fra Felles sambandsreglement for Nødnett kap. 4.1.2 SAR-varsling: Med SAR-varsling menes varsling mellom 11x-sentralene og HRS. SAR-varsling utføres umiddelbart ved en henvendelse om situasjoner som initialt er å regne som en redningsaksjon. Det tilligger alle nødetatene (med LRS som den primært ansvarlige) å vurdere HRS inkludert i telefonkonferanse ved trippelvarsling (SAR-varsling). Hendelser på vann / sjø skal umiddelbart varsles HRS.

Redningshelikopter

Helikopter til søk og redningsoppdrag (SAR) rekvireres vanligvis gjennom lokalt politidistrikt fra Hovedredningssentralen (HRS). Politiet / HRS kan rekvirere forsvarets Sea King redningshelikoptre eller helikoptre i Statens luftambulanse til redningsoppdrag. Redningshelikoptrene er også bemannet med anestesilege og kan utføre vanlige luftambulanseoppdrag.

Fredsinnsatsgrupper (FIG)

Sivilforsvaret har etablert ca. 100 fredsinnsatsgrupper rundt om i landet. Gruppene kan mobiliseres i løpet av en halv time og disponerer personell, mobilt akuttmedisinsk og redningsteknisk utstyr. De rekvireres vanligvis gjennom politiet.

Lavinehunder

Foreningen Norske lavinehunder og politiet disponerer lavinehunder til innsats ved skredulykker. Lokalt politidistrikt og HRS vil oftest ha oversikt over varslingsrutiner for disponible ressurser.

Redningsskøyter

Redningsskøyter er egnet til søk og redningsoppdrag langs kysten og rekvireres gjennom lokalt politidistrikt. Flere redningsskøyter har også akuttberedskap for redningsdykking.

Frivillige hjelpeorganisasjoner

Røde Kors, Norsk Folkehjelp og andre frivillige organisasjoner disponerer ofte mannskaper som i lokalsamfunnet kan gjøre en stor innsats ved søk og redningsaksjoner. Slike frivillige innsatsgrupper rekvireres vanligvis gjennom lokalt politidistrikt.

42.8 Innsatsledelse på skadested

Ved større hendelser etableres Innsatsleders kommandoplass (ILKO). Ledere fra de forskjellige nødetatene samles i ILKO for gjensidig informasjonsutveksling, koordinering og planlegging av innsatsen. Politiets innsatsleder har det overordnede ansvaret for innsatsen og har løpende kontakt med politiets operasjonssentral /lokal redningssentral. De tre nødetatene har gjennom hele innsatsen hver sin leder i innsatsområdet. Helsetjenestens innsats skal ledes av Innsatsleder helse (ILH) og Medisinsk leder helse (MLH).

42.8.1 Innsatsleder helse (ILH)

Innsatsleder helse (ILH) skal lede helsetjenestens samlede innsats i innsatsområdet. En sentral lederoppgave er å fordele ressursene slik at oppgavene løses på best mulige måte. ILH har spesielt ansvar for å vurdere ressursbehov, ivareta sikkerheten for helsepersonell, organisere helseinnsatsen på skadestedet og eventuelle samleplasser, samt etablere evakueringslinjer til sykehus og legevakt. ILH melder behov for personell og materiell til lokal AMK-sentral. ILH er primært kontaktpunkt for AMK-sentralen, øvrige helseressurser og ledelsen for øvrige nødetater gjennom hele aksjonen. ILH har sin faste plass i innsatsleders kommandoplass (ILKO) når dette er opprettet, men vil ved ankomst skadested og også senere ha nytte av å skaffe seg oversikt over innsatsområdet og situasjonen ved selvsyn. Når lege er tilstede som MLH, eller ILH i mangel av dette oppretter en lederrolle med ansvar for pasientbehandlingen, vil ILH kunne fokusere på organisatorisk ledelse og logistikk. Når ILH har behov for å utnevne flere ledere skal disse gis et tydelig oppdrag med spesifikke oppgaver som den enkelte skal løse. Lederne jobber selvstendig, uten at alle detaljer må godkjennes av eller fortløpende rapporteres til ILH.

42.8.2 Medisinsk leder helse (MLH)

Medisinsk leder helse (MLH) er øverste medisinske leder og ILHs medisinsk-faglige rådgiver. Det er verdt å merke seg at det å inneha det overordnede medisinsk-faglige ansvaret ikke innebærer at MLH egenhendig skal undersøke alle pasienter for å gjøre en klinisk vurdering. Ved en masseskadehendelse vil det være en umulig oppgave, og ved mindre ulykker med flere pasienter vil dette kunne forsinke pasienttransport og endelig behandling. MLH er en lederrolle og jo flere pasienter, jo mindre vil denne funksjonen være involvert i det medisinske arbeidet med enkeltpasienter. MLH har som hovedoppgave å lede arbeidet med akuttmedisinske vurderinger, prioriteringer og behandling av pasienter. MLH sin normale plassering er sentralt på skadestedet eller på en eventuell samleplass ved ventetid på transportressurser. MLH har ansvar for å prioritere og sørge for nødvendig behandling av pasientene i innsatsområdet, samt bidra til at den enkelte pasient kommer tidsnok til videre behandling på adekvat faglig nivå og at de som tar imot pas. mottar nødvendig informasjon.

42.9 Felles sambandsreglement

Felles sambandsreglement for nødetatene er utarbeidet i samarbeid mellom helse, politi og brannvesen og legger føringer og tilrettelegger for klare rutiner og effektiv kommunikasjon i samvirke mellom nødetatene. Nasjonal veileder for Nødnett i helsetjenesten bygger på Felles sambandsreglement for nødetatene og skal være et verktøy for økt samhandling mellom de akuttmedisinske tjenestene ved at de skal kunne kommunisere internt og på tvers av etablerte kommune-, region- og helseforetaksgrenser. Et viktig prinsipp for felles sambandsreglement er at den 11x-sentralen som først mottar melding om hendelser hvor det er fare for liv, helse, miljø eller materielle verdier har ansvar for å iverksette varsling av øvrige nødetater (trippelvarsling) uten unødig opphold for å sikre en rask og korrekt innsats. Et annet viktig prinsipp er at de ulike nødetatene benytter etatsspesifikke talegrupper for intern kommunikasjon og felles talegrupper for å samhandle, herunder kommunisere og dele tidskritisk informasjon på vei til skadested og derigjennom etablerer en felles situasjonsforståelse. Politiets innsatsleder koordinerer eventuell bruk av felles talegrupper under den videre innsatsen i innsatsområdet. Sambandsreglementet angir også tiltak for å håndtere kapasitetsproblemer i nødnett som kan oppstå ved større aksjoner med mange enheter i innsatsområdet.

42.10 Traumesystem og fordeling av pasienter

Nasjonal traumeplan beskriver hvordan behandling av alvorlig skadde pasienter best organiseres. Traumeplanen er basert på prinsippet om at pasienter med mistenkt eller påvist alvorlig skade raskest mulig skal transporteres til det sykehus som kan ferdigbehandle dem. Ved lang transporttid til traumesenter skal alvorlig skadde pasienter transporteres til nærmeste akuttsykehus med traumefunksjon. Grunnprinsippene for fordeling av pasienter er de samme ved store hendelser med mange pasienter som ved hverdagshendelser. Det betyr at hver av pasientene i utgangspunktet evakueres dit de ville blitt transportert dersom de var den eneste pas. i hendelsen. Beslutning om hvor pasientene skal bringes vil normalt skje gjennom dialog mellom behandlingsansvarlig for den enkelte pasient, mottakende enhet (dvs. sykehus eller legevakt) og AMK.

42.11 Taushetsplikt

Taushetsplikten etter helsepersonelloven er begrunnet i hensynet til pasientens personvern og integritet, og i behovet for at befolkningen har tillit til helsepersonell og til helsetjenesten. Helsepersonellets taushetsplikt gjelder helseopplysninger og andre personlige forhold. Dette kan være opplysninger om private forhold, pasientens helsetilstand, sykdom eller skader, men også opplysninger om at pas. er innlagt eller behandles ved legevakt, legekontor, sykehus eller øvrige deler av helsetjenesten. Taushetsplikten innebærer både en passiv plikt til å tie og en aktiv plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til taushetsbelagt informasjon.

I noen situasjoner vil andre interesser kunne veie tyngre enn hensynet til pasientens behov for konfidensialitet. Helsepersonelloven gjør derfor noen unntak fra / begrensninger i taushetsplikten slik at helsepersonell kan ha rett, og i noen tilfeller også plikt, til å gi opplysninger om pasientforhold til politiet og andre nødetater.

Samtykke

Helsepersonellets taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for politiet hvis den som har krav på taushet samtykker. Hovedregelen er derfor at helsepersonell alltid skal søke å få samtykke fra pas. til at helseopplysninger blir utlevert. Samtykket kan gjelde spesifikke opplysninger eller være generelt. Hvis pas. ikke er i stand til å samtykke selv, for eksempel pga. bevisstløshet, kan pårørende samtykke til at opplysninger om pas. utleveres til politiet. Foreldre kan samtykke på vegne av pasienter under 16 år.

Innringere

Opplysninger om innringere til helsetjenesten er taushetsbelagte da opplysninger om innringer indirekte kan bidra til å identifisere pasienten. Helsepersonell må i hvert enkelt tilfelle vurdere om opplysningene er nødvendige for at politiet skal kunne avverge alvorlig skade.

Plikt eller rett til å varsle – spesielle situasjoner

Helsepersonell skal på eget initiativ varsle politi og brannvesen dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.
Helsetjenesten kan utlevere opplysninger til politiet for at de skal kunne bistå helsetjenesten med å varsle pårørende.
I en krise- eller katastrofesituasjon skal helsepersonell oppgi navn på pasienter som er ivaretatt av helsetjenesten for at politiet skal få oversikt savnede og ikke binde opp ressurser til leting etter personer som er funnet.
Pågående livstruende vold – se Nasjonal prosedyre for nødetatenes samvirke ved pågående livstruende vold (PLIVO) – innebærer plikt til å varsle og rett til å gi opplysninger som politiet trenger for å avverge ytterligere skade.
Ved vold i nære relasjoner skal politiet varsles dersom helsetjenesten får melding og det er uavklart om gjerningspersonen fortsatt utøver vold.
Helsepersonell har plikt til, og skal på eget initiativ, varsle barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt.
Ved alle typer ulykker skal helsetjenesten alltid varsle politiet hvis det er nødvendig for å avverge ytterligere skade. Opplysninger som er nødvendige for formålet skal gis, eksempelvis: Opplysninger om ulykkessted, ulykkestype og eventuelt antall skadde. Navn på tilskadekomne oppgis som hovedregel ikke.
Ved trafikkulykker som har medført død eller ikke ubetydelig skade på person, har de som er innblandet i ulykken (skadde og eventuelle vitner), en særlig plikt til å varsle politiet, jf. Vegtrafikklovens § 12 tredje ledd. Helsepersonell plikter å varsle politiet ved behov for bistand til trafikksikring og for å hindre ytterligere alvorlig skade.
Ved arbeidsulykker med alvorlig personskade skal arbeidsgiver straks og på hurtigste måte varsle nærmeste politimyndighet (Jf. Arbeidsmiljøloven §5–2). Helsetjenesten kan tilby bistand til slik varsling.
Hvis helsepersonell mottar eller blir kjent med trusler mot egen eller andres sikkerhet, og situasjonen tilsier at det er grunn til å ta truslene alvorlig, skal politiet varsles.
Dersom helsepersonell får kjennskap til at en person utsetter andre for alvorlig fare, skal politiet varsles.
Plutselig uventede dødsfall der dødsårsaken er ukjent, defineres i Norge i utgangspunktet som unaturlig død. Legen som gir erklæring om dødsfallet underretter politiet.

Helsepersonell har ikke rett eller plikt til å utlevere opplysninger til politiet utelukkende for etterforskning / oppklaring av forbrytelser.

42.12 Opplysninger til barneverntjenesten

Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side (Helsepersonelloven § 33).

Uten hinder av taushetsplikt skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4–10, § 4–11 og § 4–12. Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4–24.

For AMK / LVS vil det vanligvis være rett å be den lokale legen foreta et sykebesøk eller på annen måte vurdere en mistanke om mishandling eller omsorgssvikt, og dermed om det dreier seg om en situasjon som er meldepliktig.

Tvilstilfeller

Tvilstilfeller kan også drøftes direkte med barnevernet hvis pasientopplysningene er tilstrekkelig anonymisert.

Informasjon til impliserte

Når opplysninger gis til barnevernet, bør den / de det gjelder som hovedregel informeres om hvilke opplysninger som gis og hvorfor dette anses nødvendig. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor slik informasjon ikke er tilrådelig bl.a. fordi en for tidlig varsling av foreldre / pårørende kan hindre avdekking av overgrep mot barn og vanskeliggjøre en eventuell etterforskning.

42.13 Dødsstedsundersøkelser ved plutselig uventede dødsfall hos barn i alderen 0 til og med 3 år

Regjeringen har vedtatt å innføre dødsstedsundersøkelse som et frivillig helsetilbud i alle tilfeller der barn under 4 år dør plutselig og uventet, det vil si i de tilfeller der det ikke foreligger mistanke om straffbart forhold. Oppgaven er tillagt helsetjenesten.

Følgende prosedyrer gjelder:

Alle tilfellene skal innlegges på nærmeste barnesykehus hvor det blir ført vanlig journal i sykehusets regi.

Disse dødsfallene anses alltid som unaturlig, og (behandlende) lege plikter derfor snarest å underrette politiet, jf. forskrift 21. desember 2000 nr. 1378 § 1.